Gjermund Tveito, spesialist i klinisk psykologi sier:

”Jeg har en grunnleggende tro på at folk kan finne ut av livene sine selv, og jeg ser på selvhjelp som et viktig kulturelt bidrag. Empowerment-bevegelsen er en motvekt mot ekspertveldet og det syntetiske livet der alt som har med følelser å gjøre er uønsket og forstyrrende. Jeg tror helsevesenet i dag trenger denne motvekten.”
                                                                        

Å sette seg i stand til

Selvhjelp betyr ikke å klare alt selv. Selvhjelp betyr ikke at enhver er sin egen lykkes smed. Det betyr ikke at målsettingen er å leve et liv der den enkelte ikke er i behov av hjelp fra andre. Tvert i mot; selvhjelp betyr å mobilisere ansvar i eget liv – hvilket ofte betyr at det er nødvendig å søke bistand fra andre eller fra fellesskapet. For mange handler selvhjelp nettopp om dette, å sette seg i stand til å være en del av et fellesskap, enten dette er i familien, i nabolaget eller på arbeidsplassen.

Selvhjelp handler om veien fra ansvarsfraskrivelse til ansvarsmobilisering. Den enkelte har selv et ansvar for opplevelsen og håndteringen av egen hverdag. Ansvar er i denne sammenhengen ikke en ”tyngende byrde”, men tar opp i seg mulighet for endring.

Og det betyr ikke at en selv er ansvarlig for alle livshendelser en utsettes for, det betyr ansvar for egen håndtering og ansvar for egne følelser.

Å verdsette egen kunnskap

Behovet for selvhjelpstenking og selvhjelpsarbeid har vokst i takt med at vi har skapt et samfunn der vi på merkelig vis er avvent å klare selv, eller å forstå selv. I vanskelige situasjoner kobles ”ekspertene inn”. Ut fra dette oppstår også relasjonen hjelper og hjelpetrengende. En relasjon som ofte er preget av avmakt. Å endre dette til at hver i sær også søker innover og tar på alvor egen kunnskap, egen opplevelse, vil frigjøre energi og bidra til å skape likeverdige relasjoner i det øyeblikket man er i en hjelper/bruker-situasjon eller -relasjon.

I det øyeblikket vi kollektivt tar på alvor at den enkelte har ressurser blir hjelpen vi yter en annen. Og det å motta hjelp oppleves på en annen måte. Likeverdet mellom ”deltakerne i relasjonen” er gjenopprettet.

For å forstå hvilken betydning selvhjelpsarbeidet har og kan ha, er en plassering av sammenhengene selvhjelp fungerer i et viktig bidrag. Uten forståelse av sammenhengene, står en i fare for at selvhjelp fortsatt kommer til å fremstå som fenomenet selvhjelpsgruppe, og det er noe ”de andre” skal gå i for å arbeide med eget problem.

Selvhjelp er mer enn selvhjelpsgrupper

Selvhjelp er altså mer enn selvhjelpsgrupper. Selvhjelp er en måte og forstå og handle på, der hver i sær tar tilbake en aktiv deltakerrolle i egen hverdag. Det er et paradigmeskifte, fra å se på problemer ene og alene som noe en ikke vil ha, noe en vil kvitte seg med, til å igjen se på at det å ha (eie) et livsproblem (en opplevelse) betyr at en også har kunnskap som kan benyttes i endringsarbeid.