Selvhjelp og folkehelse
Eli Vogt Godager 24.10.11
I NOU 1998:18[1] ble folkehelsearbeid definert slik:”Prosessen å gjøre den enkelte så vel som fellesskapet i stand til å vinne kontroll over faktorer som virker inn på helsen for derved å forbedre denne.” (WHO, D. Nutbeam, 1986 (NOU 1998:18))
Selvhjelp handler om å ta aktivt ansvar i eget liv og sette seg i stand til å delta i egen hverdag. Mekanismer som mobilisering av egen erfaringsbasert kunnskap og egne krefter, i felleskap med andre er nøkkelen til dette. At mennesker får kunnskap om og tar i bruk selvhjelp som forståelse og arbeidsmåte er derfor et viktig bidrag i norsk folkehelsearbeid.
I innledningen til nevnte NOU sies følgende:”Tidligere var forebyggende og helsefremmende arbeid ensbetydende medkampen mot livstruende sykdommer,(…). I dag er forebyggende og helsefremmende arbeidi tillegg alt arbeid som legger til rette for å frigjøre og utnytte folks egne ressurser i lokalsamfunnet, og som har som formål å gjøre hver og en av oss til hovedaktører i våre egne liv.”
Selvhjelp er ett svar på dette. Selvhjelp som forståelse tas i bruk i møter mellom mennesker og mennesker tar i bruk selvhjelpsgrupper for å gjenerobre egne krefter.
Den nasjonale satsningen på selvorganisert selvhjelp er forankret i St.meld.nr 16 2002-2003 ”Resept for et sunnere Norge : Folkehelsepolitikken. I innledningen til den nasjonale planen (Rapport IS-12 fra Sosial- og helsedirektoratet) sies følgende om selvhjelp i et folkehelseperspektiv: ”I et folkehelseperspektiv er det viktig å erkjenne at folk ikke er like. Det finnes ikke en felles oppskrift, eller en felles vei til god psykisk helse. (…) Man må søke å styrke den enkeltes evne til å nyttiggjøre seg de mulighetene som finnes. Slik kan den enkelte bli hjulpet til å hjelpe seg selv. Prinsippene om medvirkning og styrking står sentralt i selvhjelpsarbeidet.
Folkehelsearbeidet styrkes gjennom økt fokus på selvhjelpsforståelse og selvorganiserte selvhjelpsgrupper som verktøy. Selvhjelpsforståelse er et bidrag i forebyggende arbeid; alle mennesker har ressurser og kan ta egne valg og gjøre endringer i eget liv. Det handler om å ta problemer på alvor, også før dette utvikler seg til et problem som forringer livskvaliteten.
Som samfunn står vi overfor store utfordringer knyttet til helse. Det handler om flere eldre/pleietrengende, flere med livsstilssykdommer og/eller kroniske lidelser og langvarig behov for helsehjelp. En ”samfunnstilstand” som synliggjør nødvendigheten av å styrke og bygge ut folkehelsearbeidet. Økt vekt på forebyggende arbeid vil kunne minske presset på det offentlige helsevesenet OG bidra til mindre lidelse og sykdom for den enkelte.
God helse er mer enn fravær av sykdom eller lidelse, det handler også om mestring og håndtering av utfordrende livssituasjoner. Et menneske kan ha en sykdom/plage, men allikevel håndtere dette på en sunn måte. Det er dette selvhjelpsforståelse handler om, håndtering og mestring av sykdom, skade, funksjonsnedsettelse eller andre livsproblemer – kort og godt håndtering av livets normale svingninger.
Sammenhengen mellom de ulike helseområdene, kroniske sykdommer, livsstilssykdommer, muskel- og skjelettlidelser, rus og psykiske helseutfordringer bør være en like tydelig del av folkehelsearbeidet, som problemer knyttet til tobakk og manglende fysisk aktivitet.
Menneskers erfaring fra et levd liv representerer betydelig kunnskap i folkehelsearbeidet. Slik kunnskap synliggjøres bla gjennom menneskers deltakelse i selvhjelpsgrupper.
Selvhjelpsarbeidet gir gevinster for både individ og samfunn:
- Iboende kunnskap og erfaringer tas i bruk.
- Økt livsdeltakelse for den enkelte – fra passiv mottaker til aktiv deltakelse
- Bedre utnyttelse av offentlige ressurser fordi den enkelte er en aktiv deltaker i egen hverdag og egen behandling.
- Styrket samspill og økt kunnskapsplattform i forholdet mellom bruker og hjelper.
 |
 |
Foto: Audun Riisberg Paulsen
[1] NOU 1998:18 ”Det er bruk for alle - Styrking av folkehelsearbeidet i kommunene”
