Selvhjelp i en historisk sammenheng

Selvhjelp som verktøy har en lang tradisjon og kan historisk sett trekkes helt tilbake til forrige århudreskifte. Her er en kort oppsummering av selvhjelp som virkemiddel til økt mestring gjennom en historisk periode fra 1800-tallet, med grunntanken fra tidligere tiders etablering av foreninger og organisasjoner frem til dagens organisering av selvhjelpsgrupper og selvhjelpsvirksomhet.

1800/1900

På slutten av forrige århundre oppsto en rekke organisasjoner og foreninger som var bygget på at medlemmene hadde et felles problem, felles behov og et felles ønske om å gjøre noe med livet sitt. Eksempler på dette er arbeiderforeninger, humanitære organisasjoner, samvirkelag og så videre. Det meste av dette arbeidet skiftet imidlertid karakter etter en stund. En periode ble preget av interesseforeninger og politisk arbeid, hvor hovedmålet var å fungere som pressgrupper i samfunnet. Å delta aktivt med egne krefter for selv å få en bedre hverdag - selvhjelpsprinsippet - kom i noe bakgrunnen.

 

1935

Allerede i 1935 ble Anonyme Alkoholikere (AA) etablert i Norge. AA arbeider etter selvhjelpsprinsipper og representerer således betydelige erfaringer.

 

Sentrale utviklingstrekk - 80-tallets selvhjelp i Norge

På midten av 80-tallet fant det sted en oppblomstring av selvhjelpsbevegelsen. Noe begynner å vokse samtidig, og på tvers av problemområder og sektorer begynner det å bli tydelig at enkeltmennesket igjen har behov for å delta med sine egne krefter.

Selvhjelpsorganisasjonen angstringen startet sitt arbeid i 1986. Menneskene som startet denne organisasjonen hadde alle et behov for å endre ”noe” i eget liv – og en tanke om at et fellesskap ville styrke mulighetene for å få dette til. Til grunn for dette arbeidet lå erkjennelsen om at det ikke var ”de andre” som skulle endres, men at det var en selv som måtte gripe tak i egen hverdag. Arbeidet formet seg, sakte og famlende og alltid med et undrende: "– hva gjør vi nå?"

 

Demokrati og velferdssamfunn

Vi ser at det er i ferd med å skje samfunnsmessige endringer. Behovet for deltakelse er økende – hos den enkelte. Derfor står selvhjelpsarbeidet sterkere enn noensinne. Selvhjelp kan være et bidrag i prosessen med å holde levende et demokrati basert på deltakelse. Selvhjelp og ideene om samvirke er altså på vei tilbake til røttene: styrking av den enkelte gjennom deltakelse i en eller annen form for fellesskap. Sterke og trygge individer er en nødvendig forutsetning for at velferdssamfunnet skal få et livskraftig innhold. 

 

Erfaringsbasert kunnskap

Selvhjelp er erfaringsbasert kunnskap – både for den enkelte og for selvhjelpsbevegelsen som sådan. Arbeidet bygger på den enkeltes egen kunnskap om eget liv – egen hverdag, og selvhjelp som verktøy har blitt til gjennom enkeltmenneskers og miljøers prøving og feiling. Prøving og feiling, gjort med utgangspunkt i eget endringsbehov – ikke for å prøve ut teoretisk funderte endringsmodeller. 

 

Oppsummerte erfaringer

Etter flere års virksomhet begynte Angstringen å beskrive erfaringene, slik at det ble til læring for videre arbeid og utvikling. De oppsummeringene Angstringen gjorde dannet et viktig grunnlag for den videre utviklingen i selvhjelpsfeltet. Et utviklingsarbeid som kan bidra til videre vekst i selvhjelpsfeltet som sådan. For å få til denne utviklingen videre gjenstår et viktig arbeid for økt bevissthet og kunnskap om hvordan man skal gjøre selvhjelp virksomt på egen arena.

Angstringens utvikling danner et bakteppe for utviklingen av norsk selvhjelpshistorie på 80- og 90-tallet. Mange nye utviklingstrekk ble synlige:

• Egen angst/eget problem og behovet for å gjøre noe med det som startknapp for utvikling og endring.
• Kaos, våge å stå i undring, prøving og feiling, som individ og organisasjon. 
• Fra angst som diagnose til angst som livsproblem (fra symptom til følelse).
• Fra bekjempelse til bearbeiding.
• Fra unormalt til normalt.
• Fra sykt til sunt.
• Fra tilretteleggelse til deltakelse.
• Fra ansvarsfraskrivelse til ansvarsmobilisering.

 

Angstringen – informasjons- og kunnskapsspredning

Angstringen mottok på anmodning fra Sosial- og helsedepartementet (SHD) både i 1993 og 1994 støtte til et prosjekt som hadde som formål å spre Angstringens erfaringer om angst og selvhjelp på nasjonalt plan. Som svar på behov og med tanke på hva som best kunne sikre lokal forankring, ble det utformet et informasjonsspredningsprosjekt. Ved å gjøre informasjon og kunnskap tilgjengelig nasjonalt, gjorde man det mulig for mennesker med angst å få tilgang til erfaringsbasert kunnskap. Målsettingen var å gjøre det mulig for enkeltmennesker å bidra til å starte opp en selvhjelpsgruppe i sitt nærmiljø. Prosjektet ble samkjørt med departementets satsning på Frivillighetssentralene. Erfaringene viser at samkjøring av prosjekter skaper nettverk og styrker de enkelte innsatsområdene. Nødvendigheten av videreføring er klar også i dette prosjektet.

SHD bevilget i 1997 noe videreføringsmidler til Angstringen, midlene ble bevilget i påvente av opprettelsen av et nasjonalt senter for brukererfaringer og brukerkunnskap innen feltet psykisk helse. Angstringen gjennomførte i 1997 prosjektet ”Erfaringsformidling”.

 

Felles plattform for selvhjelpsarbeidet

Erfaringene og oppsummeringene som en felles plattform for selvhjelpsarbeid generelt og selvhjelpsgrupper spesielt, ble første gang generalisert og publisert i 1993. Dette ble gjort i Stortingsmelding nr. 16.1993/1994: Lat ikkje graset gro att millom grannar: Om videreføring av arbeidet med Frivillighetssentraler og er kort oppsummert som forutsetninger for selvhjelpsarbeidet her:

• Det bygger på den enkelte deltakers iboende ressurser.
• Det tar utgangspunkt i deltakernes erkjente problem.
• Det bygger på at den enkelte deltaker opplever et behov for å bearbeide sitt problem, er motivert og har foretatt et valg om å delta aktivt.
• Alle deltar på eget ansvar.
• Gruppene bygger på gjensidighet, likeverd og toleranse.
• Gruppene bygger på aktiv deltakerrolle, ikke passiv mottakerrolle.
• Gruppene bygger på kommunikasjon om følelser og tanker den enkelte har.
• Arbeidet bygger på åpenhet, men ikke mer enn deltakerne selv vil eller er klare til.
• Deltakerne har taushetsplikt og meldeplikt.
• Gruppene legger opp til vekst for den enkelte innenfra. Ikke ved at det kommer noen utenfra eller ovenfra som skal hjelpe eller lære opp.
• Arbeidet bygger på å hente ressurser fra et erkjent problem.

 

”Studiesenteret for selvhjelp”

Studiesenteret var i virksomhet fra 1992 til 1996, og var fullfinansiert fra Sosial- og helsedepartementet. I sin sluttrepport konkluderte senteret med at det burde satses på selvhjelp, og at offentlige instanser burde støtte opp under selvhjelpsfeltet på en slik måte at dets uavhengige og spesielle karakter kunne ivaretas. Om behovet for et sentralt kompetansesenter står det i denne rapporten:

”Det er et spørsmål om ikke den videre utviklingen av selvhjelpsfeltet i Norge trenger en tilsvarende sentral koordinerende instans som i disse landene. Riktignok vil mye av de konkrete støttebehovene dekkes av lokale instanser, slik som sosialkontorer, Frivillighetssentraler og frivillige organisasjoner, men dette er neppe tilstrekkelig. De lokale instansene vil ha behov for et sentralt organ som kan bistå med informasjon og kunnskapsutvikling, ikke minst kunnskaper om hva som finnes av selvhjelp i ulike deler av landet. For mange av selvhjelpsorganisasjonene, særlig de litt større og etablerte, vil det kunne være av betydning å ha et sentralt ”fagorgan” å henvende seg til, både for å formidle kunnskaper og erfaringer som er utviklet gjennom organisasjonens virksomhet, og for å hente nye kunnskaper og ytterligere kompetanse på områder hvor en føler at dette er nødvendig.

Å støtte opp om en videre utvikling av selvhjelpsfeltet, både gjennom økonomisk, organisatorisk og faglig bistand til de enkelte grupper og organisasjoner, og ved å fremme opprettelsen av et sentralt fagorgan, er etter vår mening ikke bare god sosialpolitikk, men også god samfunnsøkonomi.”

”Kunsten å løfte seg selv etter håret”,
sluttrapport Studiesenteret, Høgskolen i Oslo

 

VEPS-forsøket

Prosjektet ”Brukerperspektivet: fra intensjon til utførelse” (VEPS-forsøket 1994-1997.*), som arbeidet med følgende målsetting: ”VEPS skal bidra til et perspektivskifte innen psykisk helsevern og sosiale tjenester, fra et institusjons- og sektorperspektiv, til et brukerperspektiv.”

VEPS-prosjektet så betydningen av å aktivere den enkeltes iboende krefter og erfaringsbaserte kunnskap uavhengig av ståsted. Med andre ord; det konkluderes her med at selvhjelp er et nyttig hjelpemiddel også i rollen som profesjonsutøver. VEPS-prosjektet ble finansiert fra SHD. 

(*) VEPS, Videreutvikling og Etterutdanning innen Psykisk helsevern og Sosiale tjenester.

 

Selvhjelp på norsk

Sosial og helsedepartementet finansierte også på 90-tallet gjennomføring av to store nasjonale konferanser med tittel ”Selvhjelp på norsk” hvor ulike organisasjoner som driver selvhjelpsarbeid også finner at et knutepunkt er nødvendig for erfaringsinnsamling og spredning.

Selvhjelp på norsk: rapport fra selvhjelpsseminaret 12.-13. februar 1995
Redigert av Sigrun Nilsen og Solbjørg Talseth,Oslo
Høgskolen i Oslo, Avdeling for økonomi-, kommunal- og sosialfag
Dokumentet er del av serien Ø.K.S.-rapport NotaBenenr 95:6
Bestilles fra Bokforum, 82-579-0254-3, h.

Selvhjelp på norsk - 2: rapport fra selvhjelpsseminaret 26.-28. april 1996
Redigert av Oddbjørn Sandvik, - Oslo
Høgskolen i Oslo, Avdeling for økonomi-, kommunal- og sosialfag

 

Angst og selvhjelp: nasjonalt ressurssenter for bruk av selvhjelp

Norsk selvhjelpsforum og Angstringen gjennomførte i 1998 - 2000 et prosjekt finansiert av Stiftelsen helse og rehabilitering (SHR): ”Angst og selvhjelp: Nasjonalt ressurssenter for bruk av selvhjelp som metode”. Prosjektet kom fram til at det var behov for et nasjonalt knutepunkt og kunnskaps- og ressurssenter for selvhjelp som kunne være tilgjengelig på tvers av organisasjoner og diagnoser, og som bidrar inn i kompetanseoppbygging for yrkeshjelpere fordi:

Uten en kontinuerlig erfaringsinnsamling og systematisering vil viktige endringsmuligheter forbli ubenyttet, fordi de forblir organisasjons- eller diagnoseinterne.

Uten muligheter for organisasjoner og lag til å innhente kunnskap og erfaringer vil arbeidet med å skape selvhjelpsarenaer måtte være nybrottsarbeid for alle, synergieffekter vil gå tapt.

Uten et nasjonalt ressurssenter for selvhjelp vil kompetanseoppbyggingen for yrkeshjelpere mht. selvhjelp fortsatt være fragmentert og usystematisk.

Sluttrapport ”Angst og selvhjelp”

 

Selvhjelp inn i år 2000

 

Selvhjelp på mange områder

På basis av forutsetningene for selvhjelp som ble presentert i Stortingsmeldingen om videreføring av Frivillighetssentralene, har det gjennom de siste 10 årene vært gjort et viktig utviklingsarbeid: Man har sett og prøvd ut at selvhjelp er en forståelse og tilnærmingsmåte som kan benyttes uansett livssituasjon, problem eller rolle – alene eller organisert i selvhjelpsgrupper. Selvhjelp har utviklet seg til et verktøy både for bruker og for hjelper, og et verktøy i brukermedvirkning og hjelperstyrking. Erkjennelsen av dette skaper en stor bredde i det som videre vil bli omtalt som selvhjelpsfeltet.

 

Selvhjelpsboken

På bakgrunn av et stort læringsbehov i det frivillige Norge, i organisasjoner generelt, og i Frivillighetssentraler spesielt, fikk Solbjørg Talseth og daglig leder av Frivillighetssentralen i Fredrikstad, Kate Hoel, i oppdrag av Frivillighetens samarbeidsorgan, FRISAM å lage en bruksbok om hva selvhjelp er og hvordan slik virksomhet kan komme i gang og videreføres. Arbeidet er med gjort med veiledning fra psykolog Gjermund Tveito. Prosjektet ble fullfinansiert av FRISAM og boka er utgitt derfra. Boka har en metodisk del og en praktisk del – og syr dette sammen slik at boka fungerer som støtte både for fagpersoner og enkeltmennesker.

Boken ble gitt ut av FRISAM (Frivillighetens samarbeidsorga).

 

Norsk Selvhjelpsforum (NSF)

NSF ble etablert i 1998 som et resultat av at flere aktører i selvhjelpsfeltet så behov for å gå videre og bidra til å generalisere og spre den erfaring og kunnskap som til da var oppsummert. NSF har siden etableringen fungert som et kompetanse- og ressurssenter og gjennomfører en rekke ulike selvhjelpsprosjekter, i samarbeid både med det offentlige og med frivillige organisasjoner.

NSF har siden 1999 arbeidet med prosjektet ”Fra passiv mottaker til aktiv deltaker: forankring av selvhjelp i Oslo”, finansiert av Oslo kommune. Dette prosjektet nådde i 2004 en viktig milepæl gjennom etablering av Senter for selvhjelp og mestring, Link Oslo

 

Selvhjelp Norge – nasjonalt knutepunkt for selvhjelp

Les mer om Selvhjelp Norge og etableringen av knutepunktet her.

 

Selvhjelp –en oppsumering

Selvhjelpsforståelsen bygger på at det i alle mennesker finnes iboende ressurser som kan aktiveres og mobiliseres når livsproblemer oppstår. Med iboende ressurser menes de kreftene den enkelte kan ta tilbake i seg selv ved å bli kjent med eget problem og gjenvinne de kreftene en bruker på å holde noe på avstand.
Begrepet livsproblemer fører for en del mennesker til at de ikke relaterer seg selv til selvhjelpsarbeidet. At noen fortsetter å tenke at dette handler om ”selvhjelpsgrupper for de syke”.

Det er derfor nødvendig å si noe mer om dette. Hva som er et livsproblem defineres av den enkelte, det finnes ingen objektivitet i dette, det handler om å ta egen opplevelse av egen hverdag på alvor. Det som av den enkelte oppleves som et problem, er sant for den enkelte, stort eller lite. Det handler altså om oss alle. Om å våge å ta tak i det som oppleves å ta i bruk egne krefter. Knyttet opp mot et yrkeshjelperståsted handler det om ”hvem er jeg” og hva/hvordan/hvorfor gjør jeg det jeg gjør der jeg er, i min hverdag og jobb. Særtrekk ved selvhjelpsarbeidet oppsummeres i seks kjernebegreper (produktbeskrivelse):

1. Selvhjelp tar alltid utgangspunkt i et problem, som for eksempel kan være en smertefull livssituasjon.
2. Selvhjelp skjer alltid i gjensidighet, i relasjonen mellom mennesker.
3. Selvhjelp dreier seg om mennesket, ikke rollen
4. Selvhjelp foregår her og nå
5. Selvhjelp er mestring, ikke løsning
6. Selvhjelp er handling ikke behandling

Resultatene av selvhjelp er styrkingsarbeid ved at:

• Mennesker setter seg selv i stand til å benytte/nyttiggjøre egne krefter og erfaringer.
• Mennesker setter seg selv i stand til å be om hjelp - ta i mot hjelp – og yte hjelp.
• Mennesker setter seg selv i stand til å lytte - å delta i samspill med omgivelsene

Det er med frykt ordet resultat brukes, for det sentrale er prosessene, å sette i gang og videreføre prosesser i den enkelte. Selvhjelp handler om å våge og tåle kontinuerlig endring.

Den røde tråden i selvhjelpsarbeidet er prosesser som beskrives gjennom fire begreper, i en sirkulær prosessr:
1. Berøring
2. Bevisstgjøring
3. Bearbeiding
4. Bevegelse

Prosessen kan også beskrives på denne måten:

• Berøre: Å la seg intuitivt berøre av egen erfaringsbasert kunnskap.
• Bevisstgjøre: Å hente den intuitive kunnskapen inn i sin egen mentale forståelse.
• Bearbeide: Å bli kjent med hva følelse og forstand forsøker å uttrykke.
• Bevege: Å sette igang en prosess som gir ny erfaringsbasert kunnskap